Minneordene jeg sa fra talerstolen på Fellesforbundets nasjonale ungdomskonferanse, Sørmarka – 12. april 2012:
Kjærlighet og hat. Toleranse og intoleranse. Ideologi og tankegods. 22. juli er en dato som har brent seg fast i oss alle. Med det mediasirkuset som fortsatt pågår intenst skjønner jeg at det kan tære på alle og enhver. Og noen ganger kan det føles tungt å atter en gang måtte analysere hva det er som skiller oss fra dem. Det kan virke besynderlig, men kanskje også typisk for en fagforeningsaktivist, å bla opp i vedtektene for å minnes vårt formål.
Vårt formål er å organisere arbeidstakere og fremme deres lønns- og arbeidsvilkår. I tillegg skal vi jobbe for at det betales lik lønn for arbeid av lik verdi. Og å motarbeide all forskjellsbehandling mellom mennesker på bakgrunn av kjønn, seksuell legning, rase, livssyn og kulturell bakgrunn.
Dette, og mye mer, står i vedtektene våre. Det vedtatte grunnfjellet i organisasjonen.
Enhet mellom arbeidsfolk, uavhengig kjønn, legning, rase, livssyn og kulturell bakgrunn. Og toleranse. Til det felles gode.
Hatet mot disse verdiene var det som fikk sin ytterste uttrykksform den 22. juli. Et hat basert på et tankegods som står fjernt fra våre programmer. Deler av dette tankegodset er legitime ideer som folk må få lov til å ha. Det må møtes med toleranse, men ikke nødvendigvis med forståelse og enighet. Det skal møtes med argumentasjon og handling – gjennom vår kamp for sosial utjevning og solidaritet på tvers.
De deler av dette tankegodset som fører til et så bunnløst hat at det mener det er legitimt og nødvendig å drepe unge mennesker, som vi deler så mye med, må bekjempes. Med vold? Nei! Som vi har foreslått i debattheftet, og det skal jeg opprettholde, blir baksideteksten på det rådgivende dokumentet vi skal vedta i løpet av konferansen:
“En virksom antirasistisk linje må, slik jeg ser det, gå framover på to bein. Det ene er å skjønne at islamofobien, hatet mot muslimer, er et virkelig og farlig problem i dagens Norge. Det er ikke spørsmål om “religionskritikk.” Det har egentlig ikke særlig mye å gjøre med religion. Det er en form for rasisme som på lik linje med andre former for rasisme splitter, ydmyker og undertrykker folk.
Det andre beinet, må være å ikke “etnifisere” viktige samfunnsproblemer, men å gjøre en økonomisk politikk for økt likhet og sterkere velferdsordninger til toppsak i den politiske debatten. Hvis kampene om rettferdighet, solidaritet og felleskap kan trenge ut litt av synseriet om innvandrerne, vil mye være tapt for høyrepopulister og hatprodusenter. Ingen andre samfunnsaktører kan bidra til dette bedre enn fagbevegelsen.”
Disse ordene skreiv samfunnsøkonom Ali Esbati i fagbladet vårt, kort etter 22. juli. Han var også på Utøya.
Gjennom vår bevegelses framgang, og evne til å ta makt og plass i samfunnsrom og mediebilde, skal vi lykkes! Det er den gjeld vi sitter i og som vi skylder de som falt på Utøya.
Syvert Knudsen fra Lyngdal i Vest-Agder, medlem av avd 194, Fellesforbundet Lister fagforening, elev ved kokk- og servitørlinja på VGS. Han skulle fylt 18 i august i fjor.
Fredrik Lund Schjetne fra Eidsvoll, kokkelærling og medlem av avd 246, Oslo og Akershus hotell og restaurant. Han skulle fylt 19 år i august i fjor.
Snorre Haller fra Trondheim, medlem i avd. 764 Malernes Forening, maler og klubbleder på Utgaard, og utover ei rekke engasjement i forbundet, var han også medlem av det sentrale ungdomsutvalget. Det vil si at Snorre skulle vært her i dag. Derfor føles det naturlig å fortelle litt mer om Snorre.
Snorre var på Utøya som vår representant, der han holdt hilsningstale, og skulle ta med seg erfaringer fra AUF tilbake til oss. Han var i Fellesforbundets tjeneste, og prøvde å hjelpe andre da han falt, 30 år gammel. Vi må antakeligvis tilbake til 2. verdenskrig sist gang noen falt i fagbevegelsens tjeneste i Norge.
Det inntrykket jeg rakk å få av Snorre den korte tida han fikk i det sentrale ungdomsutvalget, var av en rolig og behagelig kar. Reflektert, sindig, men bestemt. Erfaren og dyktig. Og med en særegen form for humor, sarkastisk og mørk. Jeg likte det. Det var lett å skjønne at han brant for noe som var større enn seg sjøl. Fellesskapet. Fagbevegelsen. Politikken. Og sist, men ikke minst: Ungdomsarbeidet. Og Snorre var en person jeg mer enn gjerne kunne tatt både én og seks øl med.
Jeg er sikker på at Snorre hadde vært stolt av det samholdet det sentrale utvalget har utvist etter vi fikk den endelige beskjeden om at vi hadde mistet en kamerat. Og han hadde vært stolt av den plattform vi ganske naturlig kom fram til, nemlig å bygge videre på det arbeidet vi sammen jobbet med. Det ville nok vært forventet. Som vi skreiv i uttalelsen fra utvalget, noen dager etter Utøya: «…veien videre skal vi fortsette å gå, like standhaftig som før. Det hadde våre kamerater forventet.»
Jeg vil framføre noen vers av et dikt av Nordahl Grieg.
Døden kan flamme som kornmo;
klarere ser vi enn før
hvert liv i dens hvite smerte:
det er de beste som dør.
De levende styrer verden,
en flokk blir alltid igjen,
de uunnværlige flinke,
livets nestbeste menn.
De beste blir myrdet i fengslet,
sopt vekk av kuler og sjø.
De beste blir aldri vår fremtid.
De beste har nok med å dø.
Slik hedrer vi dem, med avmakt
med all den tomhet vi vet,
men da har vi sveket de beste,
forrådt dem med bitterhet.
De vil ikke sørges til døde,
men leve i mot og tro.
Bare i dristige hjerter
strømmer de falnes blod.
I stedet for ett minutts stillhet vil jeg foreslå at vi avslutter med en sang. Det er en lang og god tradisjon i fagbevegelsen å synge; tekster med mening. Det er ikke sikkert at alle kan melodien på forhånd, men det kommer etter hvert. “Ta hverandre i handa og hold,” er en passende sang, med en enkel melodi, og tekst til ettertanke. Og som tittelen sier, slik gjør vi på slutten.
