LO-kongress mai 2013

Tidl. publisert i Rebell 1/2013

LO-kongress

Til våren skipes Norges største politiske verksted. På LO-kongressen forhandles det mellom 22 forskjellige arbeidstakerorganisasjoner (forbund), som samlet representerer ca. 900.000 medlemmer.

Det er en stor begivenhet.  Samtidig som det er et tungt, demokratisk verksted. En mastodont er ikke lett å snu rundt. De fleste av forslagene som skal behandles, er sendt inn via klubber, avdelinger og foreninger fra hele landet. Så har de blitt silt gjennom sine respektive forbunds vedtaksorgan (landsstyrer og forbundsstyrer).  Mange av disse igjen, baserer seg på hvert enkelt forbunds foregående landsmøter. Så skal LO-sekretariatet ha et ord med i laget, før redaksjonskomiteene legger siste finpuss etter debatten, eller forhandlingene. Så går man til vedtak; vedtak som står i fire år.

På kongressen kaller man nemlig debattene for forhandlinger. Og det er det jo. Det skjer hele tida forhandlinger mellom forbundene, mellom ledelse og «grasrotrepresentanter,» EØS-tilhengere og EØS-motstandere, klimaforkjempere og kraftsosialister. Det er spennende, og viktig. Vedtak på LO-kongressen former hvordan LO ledes i perioden. Og i kraft av sine mange medlemmer gjennom medlemsforbundene, har LO stor påvirkning både på samfunnsdebatten og realpolitikken.

Men det er et trangt nåløye å komme gjennom. På kongressen er det bare 315 representanter. Om man regner det om til medlemmer per delegat, står det nesten 3000 medlemmer bak hver enkelt.

Mange forbund har valgt sine delegasjoner, andre er i ferd med å gjøre det.  Samtidig som man skal være representativ for sine medlemmer i kraft av verv, får man lett en motsetning mellom det, og en speiling av medlemmene. Det er vanskelig å ivareta hensyn til både bransjer, kjønn, alder, etnisitet, og i det hele tatt. Jo færre representanter et forbund har, jo vanskeligere er det å speile medlemsmassen. Dette er et problem, særlig med tanke på hvor utpreget HVIT forsamlingen er. Både i hudfarge og hårfarge. Mange av de som har de største utfordringene i arbeidslivet i dag, er ikke hvite, middelaldrende menn som er tynne i hyssingen. Ikke til forkleinelse for seniorpolitikken, det er store og viktige utfordringer der også. Men det er unge arbeidstakere, og de med minoritetsbakgrunn, som merker presset fra arbeidskjøperne mest. Og da er de nødt til å få muligheten til å bidra til de vedtak som skal få bukt med dette. Dette er en demokratisk utfordring som må settes på dagsorden på kongressen. Vi smykker oss med demokratibegrepet som hederstegn, men da må det vises i praksis.

Slike nødvendige endringer kan vedtas på LO-kongressen. Forutsatt at man slipper gjennom silinga, er ute i tide, og får forsamlinga med seg.

Offentliggjort i: on 25. mars 2013 at 11:42  Legg igjen en kommentar  

Minneord

Minneordene jeg sa fra talerstolen på Fellesforbundets nasjonale ungdomskonferanse, Sørmarka – 12. april 2012:

Kjærlighet og hat. Toleranse og intoleranse. Ideologi og tankegods. 22. juli er en dato som har brent seg fast i oss alle.  Med det mediasirkuset som fortsatt pågår intenst skjønner jeg at det kan tære på alle og enhver. Og noen ganger kan det føles tungt å atter en gang måtte analysere hva det er som skiller oss fra dem. Det kan virke besynderlig, men kanskje også typisk for en fagforeningsaktivist, å bla opp i vedtektene for å minnes vårt formål.

Enhet mellom alleVårt formål er å organisere arbeidstakere og fremme deres lønns- og arbeidsvilkår. I tillegg skal vi jobbe for at det betales lik lønn for arbeid av lik verdi. Og å motarbeide all forskjellsbehandling mellom mennesker på bakgrunn av kjønn, seksuell legning, rase, livssyn og kulturell bakgrunn.

Dette, og mye mer, står i vedtektene våre. Det vedtatte grunnfjellet i organisasjonen.

Enhet mellom arbeidsfolk, uavhengig kjønn, legning, rase, livssyn og kulturell bakgrunn. Og toleranse. Til det felles gode.

Hatet mot disse verdiene var det som fikk sin ytterste uttrykksform den 22. juli. Et hat basert på et tankegods som står fjernt fra våre programmer. Deler av dette tankegodset er legitime ideer som folk må få lov til å ha. Det må møtes med toleranse, men ikke nødvendigvis med forståelse og enighet. Det skal møtes med argumentasjon og handling – gjennom vår kamp for sosial utjevning og solidaritet på tvers.

De deler av dette tankegodset som fører til et så bunnløst hat at det mener det er legitimt og nødvendig å drepe unge mennesker, som vi deler så mye med, må bekjempes. Med vold? Nei! Som vi har foreslått i debattheftet, og det skal jeg opprettholde, blir baksideteksten på det rådgivende dokumentet vi skal vedta i løpet av konferansen:

“En virksom antirasistisk linje må, slik jeg ser det, gå framover på to bein. Det ene er å skjønne at islamofobien, hatet mot muslimer, er et virkelig og farlig problem i dagens Norge. Det er ikke spørsmål om «religionskritikk.» Det har egentlig ikke særlig mye å gjøre med religion. Det er en form for rasisme som på lik linje med andre former for rasisme splitter, ydmyker og undertrykker folk.

Det andre beinet, må være å ikke «etnifisere» viktige samfunnsproblemer, men å gjøre en økonomisk politikk for økt likhet og sterkere velferdsordninger til toppsak i den politiske debatten. Hvis kampene om rettferdighet, solidaritet og felleskap kan trenge ut litt av synseriet om innvandrerne, vil mye være tapt for høyrepopulister og hatprodusenter. Ingen andre samfunnsaktører kan bidra til dette bedre enn fagbevegelsen.”

Disse ordene skreiv samfunnsøkonom Ali Esbati i fagbladet vårt, kort etter 22. juli. Han var også på Utøya.

Gjennom vår bevegelses framgang, og evne til å ta makt og plass i samfunnsrom og mediebilde, skal vi lykkes! Det er den gjeld vi sitter i og som vi skylder de som falt på Utøya.

Syvert Knudsen fra Lyngdal i Vest-Agder, medlem av avd 194, Fellesforbundet Lister fagforening, elev ved kokk- og servitørlinja på VGS. Han skulle fylt 18 i august i fjor.

Fredrik Lund Schjetne fra Eidsvoll, kokkelærling og medlem av avd 246, Oslo og Akershus hotell og restaurant. Han skulle fylt 19 år i august i fjor.

Snorre Haller fra Trondheim, medlem i avd. 764 Malernes Forening, maler og klubbleder på Utgaard, og utover ei rekke engasjement i forbundet, var han også medlem av det sentrale ungdomsutvalget. Det vil si at Snorre skulle vært her i dag. Derfor føles det naturlig å fortelle litt mer om Snorre.

Snorre var på Utøya som vår representant, der han holdt hilsningstale, og skulle ta med seg erfaringer fra AUF tilbake til oss. Han var i Fellesforbundets tjeneste, og prøvde å hjelpe andre da han falt, 30 år gammel. Vi må antakeligvis tilbake til 2. verdenskrig sist gang noen falt i fagbevegelsens tjeneste i Norge.

Det inntrykket jeg rakk å få av Snorre den korte tida han fikk i det sentrale ungdomsutvalget, var av en rolig og behagelig kar. Reflektert, sindig, men bestemt. Erfaren og dyktig. Og med en særegen form for humor, sarkastisk og mørk. Jeg likte det. Det var lett å skjønne at han brant for noe som var større enn seg sjøl. Fellesskapet. Fagbevegelsen. Politikken. Og sist, men ikke minst: Ungdomsarbeidet. Og Snorre var en person jeg mer enn gjerne kunne tatt både én og seks øl med.

Jeg er sikker på at Snorre hadde vært stolt av det samholdet det sentrale utvalget har utvist etter vi fikk den endelige beskjeden om at vi hadde mistet en kamerat. Og han hadde vært  stolt av den plattform vi ganske naturlig kom fram til, nemlig å bygge videre på det arbeidet vi sammen jobbet med. Det ville nok vært forventet. Som vi skreiv i uttalelsen fra utvalget, noen dager etter Utøya: «…veien videre skal vi fortsette å gå, like standhaftig som før. Det hadde våre kamerater forventet.»

Jeg vil framføre noen vers av et dikt av Nordahl Grieg.

Døden kan flamme som kornmo;
klarere ser vi enn før
hvert liv i dens hvite smerte:
det er de beste som dør.

De levende styrer verden,
en flokk blir alltid igjen,
de uunnværlige flinke,
livets nestbeste menn.

De beste blir myrdet i fengslet,
sopt vekk av kuler og sjø.
De beste blir aldri vår fremtid.
De beste har nok med å dø.

Slik hedrer vi dem, med avmakt
med all den tomhet vi vet,
men da har vi sveket de beste,
forrådt dem med bitterhet.

De vil ikke sørges til døde,
men leve i mot og tro.
Bare i dristige hjerter
strømmer de falnes blod.

I stedet for ett minutts stillhet vil jeg foreslå at vi avslutter med en sang. Det er en lang og god tradisjon i fagbevegelsen å synge; tekster med mening. Det er ikke sikkert at alle kan melodien på forhånd, men det kommer etter hvert. «Ta hverandre i handa og hold,» er en passende sang, med en enkel melodi, og tekst til ettertanke. Og som tittelen sier, slik gjør vi på slutten.

Offentliggjort i: on 22. april 2012 at 21:33  Legg igjen en kommentar  

No one expects the spanish inquisition!

Jeg tar med dette en viss avstand fra den «spanske inkvisisjon,» og risikerer heller tortur og bålet for min overbevisning.

Så, så! Riktig så dramatisk er det ikke. Men i diskusjonen som har oppstått rundt Manifests Årskonferanse på Folketeateret har det gått ei kule varmt, mellom de pragmatiske, de vantro og de rettroende i fagbevegelsen. (mer…)

Offentliggjort i: on 3. februar 2012 at 18:17  Kommentarer (2)  
Tags: ,

Ja til faste ansettelser

Denne snakker vel for seg sjøl!

Offentliggjort i: on 17. januar 2012 at 00:22  Legg igjen en kommentar  

Arbeiderpartiet legger til rette for fagforeningsknusing

PRESSEMELDING       Oslo, 1. desember 2011

Unge tillitsvalgte i LO er sjokkert over at Arbeiderpartiets stortingsgruppe går inn for å innføre vikarbyrådirektivet. Vi er skuffet over at partiet stiller seg positivt til å innføre et EU- direktiv som skal gjøre det lettere å ha arbeidstakere på midlertidige kontrakter. Dette direktivet er en redningspakke til en skitten bransje som desperat trenger legitimitet, blant annet etter Adecco-skandalen. (mer…)

Offentliggjort i: on 1. desember 2011 at 16:28  Legg igjen en kommentar  

Landsmøte – hvor vakkert demokrati er!

En fireårig epoke i forbundets historie er over, og det skal gjøres opp regnskap. Og rammene for neste fireårige epoke skal settes, gjennom seks dagers intense forhandlinger mellom representantene på Fellesforbundets sjette ordinære landsmøte.

Gjennom helga skal 470 representanter behandle forslag, holde kraftinnlegg fra talerstolen, forme nye vedtekter og strategier, og ikke minst velge ny ledelse. Å få lov til å være med på dette, er et stort privilegium, og en stor ære.

Vi er ikke så mange ungdommer på landsmøtet som vi burde ha vært. Men du verden, de skal få merke at vi er der! Vi er allerede godt i gang med forberedelsene, og takket være sosiale medier går allerede diskusjonene varmt og heftig!

Vi skal være stolte av at vi allerede har fått støtte fra representantskapets innstilling for prinsipprogrammet, om ungdommens plass i forbundet. Den nye teksten lyder som følger:

Unge medlemmer er viktige bidragsytere for å skape faglig aktivitet og politisk engasjement i forbundet. Ungdom kan med sin tilpasningsdyktighet til moderne tider og ny teknologi, og ikke minst med sitt pågangsmot være aktive pådrivere for utvikling av forbundet. Det er et mål for forbundet at unge medlemmer, enten under utdanning eller i arbeidslivet, gis et organisasjons- og aktivitetstilbud, og at vi gir ungdommer plass til utvikling i organisasjonen.

Så får vi håpe det blir et gildt landsmøte i tråd med dette prinsippet, og med resultater som gavner våre medlemmer!

Offentliggjort i: on 6. oktober 2011 at 09:13  Legg igjen en kommentar  

Jeg er ikke sint, bare veldig, veldig skuffet!

Dessverre ser det ut til at representasjonen av de under 30 år på landsmøtet, ikke går nevneverdig fram (rundt 10 % representasjon,  når vi utgjør ca 22 % av medlemmene). Jeg velger å se dette som et illevarslende symptom, som vi bør ta høyst alvorlig. Det er et ordtak som sier: «En sak om oss, uten oss, er ikke for oss.» Dette med ungdomsrepresentasjon har vært en av mine kjepphester all den tid jeg har vært aktiv ungdomstillitsvalgt. Og jeg har flagget dette høyt! Det ser ikke ut til å ha hjulpet, nevneverdig. Her må avdelingene gå i seg sjøl! (mer…)

Offentliggjort i: on 20. september 2011 at 11:42  Legg igjen en kommentar  
Tags: , ,

Valg av representanter til landsmøtet

I disse dager avholdes det medlemsmøter i avdelingene, der dagsorden for landsmøtet gjennomgås, og ikke minst: Det velges representanter og varaer til landsmøtet i oktober i år.

Derfor er det viktig at dere er frampå nå, slik at det også velges medlemmer under 30. I følge vedtektene skal det ved valgene tas hensyn til bransje, kjønn, alder, etnisk bakgrunn og geografiske forhold. I mange avdelinger er ungdomslederen selvskreven. Dette betyr ikke at det trenger å være eneste representant under 30. Men det kommer også veldig an på hvor mange representanter avdelinga har fått utdelt. Det å få reise på landsmøtet er en tillitserklæring, som må respekteres gjennom aktivitet og forberedelser.

Avdelingsstyret innstiller på  hvem som skal velges. Vær derfor tidlig ute med innspill og spørsmål.

Hvorfor er det viktig å delta?

Det er viktig at også vi under 30 er med på å forme forbundet. Landsmøtet er et gedigent demokratisk verksted, der hver representant har like mye de skulle sagt. Skal vi ha et forbund av og for medlemmer, er det viktig at alle representeres. Dessuten er landsmøtet en veldig god læringsarena for både godt voksne, som unge.

Lykke til! Håper vi får se mange under 30 på årets landsmøte! :)

Offentliggjort i: on 10. august 2011 at 19:53  Legg igjen en kommentar  
Tags: ,

Utøya – Vi skal tilbake!

Livet kommer til å gå videre, og minnet om vennene våre skal vi ta vare på.

Offentliggjort i: on 9. august 2011 at 02:38  Legg igjen en kommentar  
Tags: ,

Snorre til minne

Vår siste hilsen i bisettelsen

«Kjære kamerat, ditt minne vil for alltid gi oss styrke!»

Offentliggjort i: on 6. august 2011 at 11:48  Legg igjen en kommentar  
Tags: ,
Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.